Multer

Mange røper sine mest intime hemmeligheter før de forteller om de beste multemyrene. Får en likevel nyss i store gullforekomster av det bløte slaget, gjør dette underverker for helsa blant de skrøpeligste. Giktbrøtne gubber og kjerringer kaster gåstolen og traver med høye kneløft mot gylne rabber i myra. 

Multelandet

I Norge står allemannsretten sterkt, denne loven finnes bare her. Alle har rett til å ferdes fritt overalt i utmark og plukke så mye sopp og bær man bare vil, og har rygg til å bære. 

Med unntak av Nordland, Troms og Finnmark. Her er det til tider så mye multer i terrenget at det egner seg for næringsvirksomhet. Her kan grunneier nedlegge forbud mot å plukke multer. Ja, ikke bare grunneier, om en blir definert som "bruker" av multebærland, kan en nekte andre å høste av godsakene. Riktignok kan ingen ta deg i å plukke multer om den fraktes hjem via magen: "Spis til du skjems".

Hvem som med loven i hånd kan titulere seg som bruker av multeland er ullent. Hva som er multebærland har jurister revet seg i håret av å måtte definere. Når alt kommer til alt, blir det en skjønnsmessig vurdering, men de hårløse juristene har gjort et forsøk på å definere multebærland:

(...)enhver forekomst av molteplanter uansett voksestedet, forutsatt at den dekker et område av noen størrelse og har en viss rikholdighet slik at utnyttelsen har økonomisk betydning for vedkommende grunneier.

Bygdedyret spiser multer

Bor du i blokk i byen er det helt sikkert noen ømme punkter i naboskapet du ikke skal trykke for hardt på: Trappevask, lagring i fellesområdet, steke-os og høy musikk.

På bygda ligger disse fenghettene skjult i våtmarkene. Det er ikke få krangler som har oppstått mellom gode granner når bærbøttene på fiendtlig vis klinker mot hverandre. Passiv aggressivitet ligger tjukk som skodden over myra når høflighetsfrasene utveksles.  - Nei, det er dårlig multeår i år, sier man, mens tunge spann skjules bak ryggen. 

Så kaster man likevel noen lange blikk ned i naboens bærbøtte. Skimtes det røde bær nedi der, da ligger det an til kringkasting: Det er fôringstid for bygdedyret.

Kart

Det å treffe på plukkeklare multer er nemlig en kunst. Bærene modnes ujevnt og du må være på rett plass til riktig tid. Står multene for lenge, blir de vasne og smakløse. 

Om du derimot er utålmodig og tar multekart - umodne, røde bær - ikke bare er det juks, man får heller ikke så mye ut av dem. Multekart modner på planten, ikke i fryseren. Det ligger en stolthet i å plukke bær på riktig tidspunkt. Det betyr at du er mye på tur, du er en proff. 

Så skamfullt er det å plukke kart at det i 1970 ble lovbestemt å ikke plukke dem, se faktaboks.  Denne loven ble formelt opphevet i 2004. Men du kan jo bare prøve deg! 

Moltekartloven

 § 1. Det er forbudt å plukke molter før bærene er modne. Molter er modne når bæret kan plukkes uten at hamsen følger med.

§ 2. Den som overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i denne lov straffes med bøter. Offentlig påtale finner bare sted når det kreves av allmenne hensyn.

§ 3. De enkelte fylkesting kan med alminnelig flertall bestemme at loven ikke skal være gjeldende innenfor fylket eller deler av det.

Slik vokser multe

Vi har allerede omtalt multe som bær. Botanisk er det feil, multe er en sammensatt steinfrukt. For bærplukkere er dèt like relevant som å vite at jordbær heller ikke er et bær eller at tomaten er en frukt.

Multe er en flerårig urt som tilhører Rubus-slekta i rosefamilien. Den vokser i de nordlige delene av kloden. I Nord-Amerika heter den Cloudberry, men brukes lite. Det er mest i Norden og østover i Russland at vi verdsetter denne...steinfrukten.

Multer har hvite blomster som blomstrer i mai i sør-Norge, og i juni-juli i nord-Norge. Kommer det frostnetter på forsommeren, kan det se stygt ut for multeplukkingen senere. 

Multene er søte med en slags honningaktig smak. Ankepunktet, som noen griner på nesen av, er frøene som er harde og bitre.

Du finner multer overalt i myrlendte drag, men helst i skrånende og veldrenert torvterreng. Du må altså ikke plumpe for å finne multer, bare nesten. Men bruk vannttette støvler.

Historisk vitaminboost

I vår natur er tilgangen på C-vitamin begrenset. Skjørbuk er et resultat av for lite av dette vitaminet. Kålrot har vært en kilde til det, men også multer. 

Multebær har blitt høstet, kanskje så lenge som det har bodd folk her i landet. Vi hører om multe flere steder gjennom historien:

• Det er funnet multekjerner fra middelalderen under arkeologiske utgravninger i Bergen.
  
• I 1601 skrev den nederlandske botanikeren Clusius at syke med skjørbuk ble plassert på øyer med multer. Og det funket.
• Under Napoleonskrigen (1803 - 1815) ble Norge rammet av handelsblokkade og en del varer slapp ikke inn i landet. På Vardøhus festning fikk mange skjørbuk. Kuren var multer som ga dem en livgivende boost av C-vitamin.
• Franskmannen Marcel Bertrand besøkte Finnmark på 1870-tallet og skrev hjem om multen: - En slags gul bringebær fra fjellet, som erstatter all slags frukt i området.

Bruk

Multe er ladet med mystikk og har en luksuriøs glorie i norsk folkeminne. Man har aldri klart å dyrke den - flere har prøvd - men den må plukkes vilt. 

I våre dager er det helst ved høytidsdager at multene hentes fram fra fryseren. Til konfirmasjoner, dåp, bryllup og til jul.

For noen er multekrem en absolutt nødvendighet som dessert på julaften. Andre foretrekker multene naturell, med fløte og sukker.  Eller som multesyltetøy til frokosten. 

Multelikøren skal vi heller ikke glemme. Den kan man enten lage selv, eller kjøpe på polet, klassikeren er den finske likøren Lapponia Lakka.