Kanel

Som de fleste av østens kydderier, var det araberne som brakte kanelen til vår del av verden. De hadde monopol i flere hundre år og holdt det strengt hemmelig hvor dette stammet fra. I hvertfall var det ingen som fortalte noe om det til oss i Europa. I Kina og Asia var kanelen utbredt i et par tusen år før vi i Vesten fikk vite hvor de hadde fått det fra. 

Les om kyddernelliken her.

Opprinnelsen

I dag, da arabernes monopol forlengst har falt, kan vi røpe hvor de hentet det fra. Svaret gir seg egentlig selv i navnet. På latin heter kanel Cinnamomum zeylanicum. Kanelen stammer fra Sri Lanka eller som det het før, Ceylon, som i zeylanicum. Trolig er ordet Cinnamomum en utledning av Kina. Den vanligste typen kanel, den vi har på grøten, er nemlig den kinesiske varianten. 

I årenes løp har man dyrket kanel mange andre steder, som Egypt, India og Brasil, men fortsatt er det Ceylonkanelen som regnes som den aller beste. 

Slik vokser den

Kanel kommer fra barken på kaneltreet. Kaneltreslekten (Cinnamomum) omfatter rundt 350 ulike busker og trær. Varianter av denne vokser i varme, tropiske eller subtropiske områder over store deler av verden. 

Trærne er eviggrønne, de tilhører Laurbærfamilien og omfatter også blant mye annet kamfer. Alle deler av treet dufter sterkt og det bærer en kjøttfull frukt. Men krydderet henter vi altså ut fra barken.

Kaneltreet liker dårlig å bli skalpert for barken sin, så det bør gå opptil ti år mellom hver gang man høster av det samme treet. 

Barken skrelles av i store deler, gjerne i regntiden da den slipper lett. Underbarken tørkes og ruller seg da naturlig sammen og blir til kanelstengene vi kjenner. De fleste kjøper nok ferdig malt kanel, men hele kanelstenger brukes gjerne som smakstilsetninger for eksempel i gryter og i gløgg. 

Kanelen i Norge

 I oppskrifter fra 1300-tallet dukker kanelen for første gang opp i Norden. Omtrent samtidig finner vi faktisk de første tegn på risengrynsgrøt i vårt område. På Bohus festning - ikke langt fra Gøteborg, som på denne tiden faktisk var norsk - vet vi at det ble spist risengrynsgrøt. Vel og merke uten kanel, den forbindelsen kom senere.  

Selv om vi på denne tiden i Norge åt grøt til alle måltider, var det kun de aller rikeste som fikk lage den på ris. Dette var en luksusvare og det var ikke før utpå 1800-tallet at vi andre fikk smake skikkelig risengrynsgrøt. Men heller ikke da var det hverdagskost og den dag i dag er risengrynsgrøt noe vi stort sett bare spiser på lørdag eller på julaften. Såpass luksuriøs var denne retten at vi toppet den med det aller flotteste vi hadde i skapet: Sukker, smørøye og kanel.

Historiske glimt

• Romerikets kanskje største skrulling, keiser Nero, var kjent for å ta livet av både fjern og nær - og kjær for den saks skyld - om disse skulle stå i veien for ham. Men han hadde også en raus side. Etter å ha kverket sin kone Poppæa Sabina slang han på kremeringsbålet hennes all den kanel som fantes i Roma. En ussel bårekrans var ikke nok for en enkemann.
• Når de gamle egypterne skulle balsamere sine gamle faraoer før de la dem i de unge pyramidene, ga det en ekstra spiss på det hele å krydre littegrann, med kanel. Ikke så rent lite forresten, flere kilo måtte til for at oppholdet i pyramiden skulle være levelig. Faraoen skulle tross alt være der en stund.
• For de samme egypterne var kanel en fin luftrenser mot generende liklukt. Uten sammenligning er lukten av nybakte boller, gjerne med kanel, et kjent triks når en skal holde visning før boligsalg i dag.
• Fra Bibelen hører vi om Moses som blir kommandert til å bruke både kanel i den hellige olje.