Furu

Opprinnelse

I skogen er det furua som har de lengste røttene, i hvert fall historisk. Etter siste istid for ca 10 000 år siden var det furua som først fulgte etter iskanten etter hvert som den smeltet seg nordover. 

Du finner furua over hele landet vårt. Fra svabergene rundt Lindesnes fyr, langs tregrensen over Jotunheimen, opp til Pasvikdalen i Finnmark. 

Og videre østover der den er med på å danne taigaen, dette store barskogbeltet som dekker halve jordkloden. Finner du fram gode sko på Løten, kan du gå i sammenhengende furu- og granskog hele veien til Canada. Så stor er taigaen at den slår Amazonas som verdens største karbonlager i skog. 

Furu kan bli svært gammel, den eldste registrerte og fortsatt levende er 800 år gammel. Døde trær forsvinner heller ikke så fort, men det kommer vi tilbake til. 

Juletre

Skikken med juletre er kjent i Tyskland så langt tilbake som på 1500-tallet. Her i landet er den første gang omtalt på 1820-tallet i et Christiania-hjem der husets frue var tysk. De første tiårene etter fantes det nok et og annet juletre, men kun hos overklassen og vi må tenke oss at det var som en kuriositet å regne. 

Ikke før på slutten av 1800-tallet ble det vanlig blant folk flest å hente litt av skogen inn i stua. Da fikk juletreet til gjengjeld bein å gå på og innen et par tiår hadde det fått fast plass på julaften. 

Som juletre er det gran som har vært den vanligste hele veien. Men i granfattige områder som på vestlandet og opp mot tregrensen har furu vært vanligere. 

En fordel med furua framfor grana er at den holder seg lenger i stua uten å begynne å drysse. 

Fortsatt er det veldig mange som sverger til furu selv om man da må felle det selv. Så godt som ingen utsalgssteder kan tilby furu som juletre. 

Slik vokser furua

Furufrø har svært god spireevne, opp mot 97 %. Det samme har egentlig grana, men den krever fetere, mer næringsrik jord. Furua er nøysom og kan vokse på skrinn og sandaktig jord. Dette er grunnen til at man i skogbruket planter gran fra planteskoler mens man bredsår frøene av furu. Den får bare vokse hvor den vil, så beholder vi de beste trærne. 

Er det storm er furua den som holder stand lengst, i hvert fall under optimale vekstforhold. Får furua selv velge sender den en pålerot rett ned under seg og får dermed et godt fotfeste når vinden røsker. Om treet har funnet seg et voksested med solid fjell under seg, må den sende ut vannrette røtter som klamrer seg til det de skulle få tak i. Treet blir da litt mer sårbar for rotvelt enn om den hadde hatt en pålerot, samtidig har det en imponerende evne til å danne robuste røtter som kan strekke seg langt for å finne vann og feste. 

Bruk

Furu kan brukes til det aller meste. Som konstruksjonsvirke eller panel i husbygging, som møbler, til båtbygging eller treleker. Det er nesten bare fantasien som setter grenser. Vikingskipene ble bygget av både eik og furu, men på 1500-tallet innførte kongen et forbud mot hogst av eik. Dermed ble furu det vanligste materialet i en trebåt.

Saktvoksende furu med tette årringer blir hardt tre med god kvalitet. Dette er en sjelden vare i dagens jordbruk der vi gjerne ønsker å få fart på produksjonen.

Furua har evnen til å danne harpiks av kvaen, en ekstrem impregnering som gjør at treverket nærmest kan stå evig uten å råtne. Dette ser vi blant annet i stavkirkene. Her er det gjerne benyttet malmfuru der harpiksen har fyllt cellene i kjernen av treet og gjort veden knallhard og sterkt motstandsdykrig mot råte og skadedyr. I den verdenskjente, utskjærte portalen til Urnes stavkirke er det benyttet malmfuru. Motivene er flere centimeter dype men noen steder bare millimetere tynne, likevel har de holdt seg intakte gjennom vær og vind på vestlandet i 900 år. Godt hjulpet av tjære, som også er et produkt av furutreet. 

For å produsere tjære brenner man furu ved svært høy varme i et lukket system, en tjæremile. Tjæren en får ut av denne prosessen kan igjen brukes til ulike formål, som beskyttelse av treverk enten som ren tjære (som på stavkirker) eller som basis for ulike typer beis (Tjæralin, Tyrilin m.m). Tjære kan også brukes i medisin. 

Harpiksen i trærne er også grunnen til at tyri er den beste oppfyringsveden du kan finne. Tyristubber eller hele men døde trær kan stå i mange hundre år. Disse kalles kelo eller gadder.