Edelgran

Langt inne i Rørosfjellene drønner et skudd. Et reinsdyr rykker til, tar spenntak i moserabbene og legger på sprang, men segner om etter bare noen meter, død. 

I flukten har dyret sparket opp mose og blottlagt steinen under. Den glitrer. Her begynner edelgranas reise inn i norske hjem.

Reinsjegeren het Hans Aasen og var født i 1567 i Herjedalen, dengang en del av Norge. Som yngstemann i en stor brødreflokk var det ingenting igjen av farsarven til ham. Lillebror måtte ta beina fatt, ut på søken.

Ved Røros fant han fisk i elva og rikt med rein i fjellet. Her slo han seg ned, bygde seg en steinhytte som etter år med iherdig slit ble til et veldrevet gårdsbruk. Snart bygget han opp flere gårder. Hans Aasen var virkelighetens Isak Selvanraa (Hovedpersonen i Knut Hamsuns roman Markens Grøde). 

Aasen viste fram steinen til kompisen Lorentz Lossius, som han visste var interessert i slikt. Sannheten er at tyskeren Lossius var bergverksmann som snek rundt i traktene på leting etter jernmalm. Aasens glitrende stein viste seg snart å lede til kanskje norgeshistoriens største malmfunn. Gruveeventyret på Røros kunne begynne.

Om du noen gang har forsøkt å hakke i massivt fjell, vet du hvor håpløst det er. Du klarer knapt å lage et merke. Til gruvedrift anvender man derfor fyrsettingsmetoden, der man tenner opp et stort bål opp mot bergveggen. Slik mykner fjellet opp og blir lettere å hogge i. 

Dette krever enormt mye brensel. Jo mer man hogg i berget og jo lenger inn gruvesjaktene stakk, desto mer ved trengte man til å fyre. 

De tok av nærskogen først, men måtte stadig reise lenger og lenger unna for å finne mer brensel. 

Gruvedrift ble startet opp i Alvdal, Folldal, Kongsberg og flere andre steder. Rundt hver gruve så man det samme: Skogen ble hogget ned. 

I et barskt fjellklima og med høy luftforurensing fra gruvedriften, gikk det treigt for skog å etablere seg på nytt, om den i det hele tatt klarte det. Rørosvidda er den dag i dag et synlig bevis på den ødeleggende avskogingen. 

Skogforvaltning

Noe måtte gjøres. Det ble mangel på både brensel og byggematerialer i bygdene. Kong Christian den 6. av Danmark-Norge (konge 1730–1746) så hvordan skogene rundt jernverkene og gruvene forsvant. Dette var et resultat av kongene før ham – hans egne forfedre – sin politikk. Derfor tok han initiativ til å sette i gang et reformarbeid innen skogbruket i Norge. 

De tyske brødrene Johann Georg og Franz Philipp von Langen (født hhv. 1699 og 1709) ble engasjert til å gjenetablere skog på de milevise flatehogstarealene. 

I 1745 ble det derfor første gang plantet edelgran her i landet. Edelgrana vokser fort, sprer seg villig og burde ha de kvalitetene vi så etter. Johann Georg von Langen har senere blitt stående som en viktig pioner innen systematisk skogforvaltning. 

Den var en fremmed...

Artsdatabanken ga tidligere ut Svartelista, en opptegnelse over fremmede arter som var en trussel mot norsk natur. I 2012 var Edelgrana vurdert som en fremmed art med svært høy risiko for invaderende spredning. 

I dag finnes ikke lenger svartelista og i den nye varianten, Fremmedartslista, finner vi ikke edelgrana noe sted. Hva har skjedd? 

Siden 2012 har kriteriene for hva som er fremmed og ikke, endret seg. Er arten etablert her til lands før 1800, regner vi den ikke lenger som en fremmed art. Den er norsk. Siden Edelgrana kom hit i 1745 går den altså klar. 

Bruk

Som vi har hørt ble edelgrana innført for å redde skogene og skogbruket vårt. Det gikk bare sånn passe. 

Edelgrana var spredningsvillig, men viste seg å være sårbar for skadegjørere som granlus. Den taklet også kulde dårligere enn forventet, og Røroskulda var helt uaktuell for den. I dag er det stort sett på Vestlandet at vi finner hogstverdige bestander. Edelgrana fikk aldri noen viktig rolle i det norske skogbruket. 

Glitter og stas

Selv om denne grantypen i liten grad har gitt oss vegger omkring oss og tak over hodet, er den ikke blitt noen upopulær tresort i Norge, snarere tvert i mot. Edelgrana har funnet andre areaner der den kan stase seg opp, – riktig som en edelsten fra skogen.

Den brukes i dag som prydvekst i hagen og kanskje viktigst: Som juletre. De siste årene har edelgrana passert vanlig norsk gran som det mest populære juletreet.

Før var det helst danske edelgraner vi kjøpte oppunder jul. Dette har endret seg. Juletreproduksjon er en voksende næring og Edelgran står nå for omtrent 60% av den norske juletreproduksjonen. 

Utseendemessig er edelgrana mer fyldig enn den norske grana, – noen vil kanskje si mer amerikansk i uttrykket. Mange sverger også til juletre i plast, men den er modellert etter en edelgran. 

For femti år siden utstyrte vi treet med relativt nøktern julepynt, som hjemmelagde julekurver og norske flagg. Motene svinger, også innen pynting av juletreet. Fokuset på bærekraft og miljøvennlige materialer har kanskje påvirket trendene noe. Men alt i alt er det mer stas og glitter som preger vår tids juletrær. 

Det begynte med Hans Aasen, en glitrende stein og et navnløst reinsdyr. I sakens anledning kan vi vel døpe slaktet på Rørosvidda for Rudolf.