Potteplantenes historie

Allerede på midten av 1700-tallet var det potteplantehold i Norge. Blant de første sortene var sitrustrær, laurbær, fiken, oleander, myrt, gyllenlakk og pelargonia. De rikeste bygde oransjerier – oppvarmete drivhus –bare for at plantene skulle klare å overvintre.

– Det var status å ha oransjeriplanter fordi det viste at du hadde økonomi og muligheten til å holde et så tandert vesen gjennom vinteren, forteller Thorsen, som nylig har skrevet bok om potteplantenes kulturhistorie i Norge: I alle vinduer.

Oransjeriene var vedfyrte, grunne og sørvendte, slik at lyset kunne nå helt inn i til bakveggen.

– En bygning som ble fyrt vinteren igjennom bare for potteplanter, var ikke vanlig, sier Thorsen.

Thorsen mener at overklassens potteplanter ikke bare ga status fordi de viste til rikdom, men også fordi plantene var dyrket fra frø:

– I motsetning til tidens luksusvarer som te og kaffe som kunne skaffes fra en kjøpmann, tok det år å dyrke et sitrustre fra en liten stein til en stor plante. Det krever både frostsikker overvintring og kunnskap om plantens krav til lys, jord og gjødsling.

Duft

Duft var en høyt verdsatt egenskap ved de tidlige potteplantene, fremfor spektakulær blomstring.

– Det luktet jo helt annerledes i husene på den tiden, så det var deilig å få inn litt godlukt, sier Thorsen.

En av de tidligste pelargoniasortene som kom til Norge var Pelargonium triste. Den har bittesmå blomster som dufter av krydder om kvelden.

Andre blomstrende planter med duft som tidlig ble satt i norske vinduskarmer var gyllenlakk, skumringsfiol, myrt og balsamine (Impatiens balsamina). Og svibler i februar.

Interessen for blomstrende inneplanter fortsatte, mens duft ble mindre viktig. På 1800-tallet kom tåre (Fuchsia) og forskjellige blomstrende kaktuser. Novemberkaktus og julekaktus var populære.

Jungel i stua

De store grønne inneplantene kom senere på 1800-tallet, med historismen. Interiørstilen var preget av svulmende møbler i plysj, pomponger, duker og tepper, og plantene ble en del av interiøret; store, grønne planter, som palmer, stuegran og aspidistra. I likhet med pelargonia og tåre var disse nye plantene barn av kolobialismen og 1800-tallets imperialisme, forteller Thorsen:

– England og andre stormakter erobret nye områder, og de tok også med seg vakre og spektakulære planter tilbake til Europa.

Grønne bladplanter ble så populære at de tok opp langt mer plass enn bare vinduskarmen.

– Du ser fotografier hvor menneskene selv nesten ikke får plass fordi det var så tett med møbler og tekstiler og planter i forskjellige høyder. Det er som å ta en botanisk hage inn i stua, ler Thorsen, som har lagt merke til at denne plantetrenden kanskje er tilbake:

– Jeg la nylig merke til at Plantasjen solgte digre, grønne planter. «Oisann, her er det helt 1800-talls assortiment», tenkte jeg da, ler hun.

Stiklinger

Stiklinger, eller avleggere som de ofte kalles, var lenge en viktig måte å skaffe seg planter på. Det het seg at gjester som ønsket stiklinger, skulle snike til seg sitt bytte uten å takke, for det ville øke sjansene for at disse ville rote seg. Dette kunne gå hardt utover plantene:

«Når fremmede koner kom til gårds, måtte vi barn passe på mens mor stelte kaffe, så de ikke stjal for mange avleggere. De kunne fullstendig ribbe en plante hvis de slapp til.»

Dette er en historie fra Alta, en blant flere historiske skildringer i Thorsen sin nye bok.

Kalde vintre

– Å rappe stiklinger tror jeg man har holdt på med lenge, men å få planter til å overleve i de kalde husene de hadde på slutten av 1700-tallet og inn i 1800-tallet, det er en annen sak, sier Thorsen.

Lenge 1700-tallet var det så kaldt i husene at det var vanskelig å hindre at potteplanter frøys i løpet av natten.

– Det ble som regel bare fyrt daglig i kjøkkenet og kanskje i et kammers, og vinduene var små og trekkfulle, forteller Thorsen.

På midten av 1700-tallet tok gartner Gäbleim imot sjeldne, kostbare planter fra de få som hadde slike og passet på dem gjennom vinteren i sitt oppvarmede oransjeri ved gamle Aker kirke.

Utfordringen med vinterkulden vedvarte lenge. Sigrid Undset har fortalt at folk oppover i Gudbrandsdalen strevde med å redde planter gjennom vinteren i mellomkrigstiden.

Kunnskap

I tillegg til vanskene med å berge potteplanter gjennom vinteren, krevde vellykket potteplantehold også kunnskap og ferdigheter om stell. Thorsen mener at tjenestejentene som stelte med potteplanter i de rikes hjem tilegnet seg kunnskap om plantestell. Noen fikk med seg stiklinger, eller kanskje de dristet seg til å bryte av en stikling, og slik bidro til at plantene spredte seg fra hjem til hjem. Selv om det ble etablert gartnerier i de større byene fra begynnelsen av 1800-tallet, var det mange som verken hadde råd eller tilgang til å kjøpe planter. Jord og gjødsel ble skaffet lokalt.

– De færreste hadde ikke mulighet til å få tak på alle slags jordblandinger som ble anbefalt i håndbøkene som kom utover på 1800-tallet, men kvinnene visste hvor de kunne finne god plantejord, som løvmold – jord som dannes under løvfellende trær og busker. Og de gjødslet med hønsegjødsel oppløst i vann, forteller Thorsen.

Stolthet

Gitt arbeidet og omsorgen som fulgte med potteplantehold, er det kanskje ikke rart at de som hadde og klarte å holde liv i plantene sine gjennom år, var stolte av dem. Det ser vi på fotografier hvor potteplantene er tatt med når familien skulle fotograferes.

– De tar med seg de flotte plantene – stoltheten – og viser dem frem, sier Thorsen.